reading page....
please be patient.

Sør-Varangers identitet er bygd på forandring. Det har aldri rukket å feste seg noen varig tradisjon, eller slektsrekker som strekker seg lenger tilbake enn kun et par generasjoner. Samer, finnlendere, svensker, russere og nordmenn. Alle har de bidratt til den strøm av mangfoldighet som stedet er tuftet på. For å illustrere hvor fundamental og dyptgripende denne forandringen har vært, må vi vende oss mot Tippen.

Den melankolske giganten

Dag 8 tok ekspedisjonen kontakt med den pensjonerte skytebasen Jostein Eliassen, etter tips om at han hadde nøkler til det nå nedlagte og avstengte gruveområdet ved Bjørnevatn. Etter å ha forsikra Jostein om at vi kun tenkte å fremstille Tippen på en positiv måte og ikke på noen måte som en miljøkatastrofe eller lignende, gikk han til slutt med på å åpne porten for oss. Vi møtte opp til avtalt tid, og ventet tålmodig - lyttende til den forblåste stillheten fra tomme parkeringplasser og driftsbygninger. Endelig svingte bilen til Eliassen opp, stanset, og ut reiste seg en gigantisk skikkelse.

Han var ikke den eneste giganten skulle det vise seg. Alle som en gang hadde jobbet på syd-varanger hadde blitt gigantifisert, og vanket rundt i Bjørnevatn side om side med oss nyankomne. Bare se størrelsen på de malmbilene, hjullasterne (”150-tonnere”), skufflerne og doserne som var i drift mot slutten! De eldste rallarene - nå godt over 150 år gamle - målte bortimot tre og en halv meter, men satt stort sett rundt bordene sine på "coop´en" og lot dagene passere uten å gjøre noe nummer ut av størrelsen sin. Ingen andre så da heller ut til å legge nevneverdig merke til høydeforskjellene.

På en eller annen måte syntes denne gigantifiseringen å være knyttet til den arten arbeid de Sydvaranger-ansatte hadde utført i en årrekke, da ingen av oss kunne huske å ha sett andre yrkesgrupper gjennomgå en slik forandring. Akademikere f.eks. synes snarere å krympe etterhvert som de opparbeider seg status – helt til de som professorer fremstår som lett dvergifiserte.

Vår guide Eliassen steg inn i bilen vår, og vi kjørte opp Nordtippen. Fra dette utkikspunktet, 200 m.o.h. kunne vi nå se store deler av Sør-Varanger – Elvenes, Kirkenes, Bjørnevatn, Hesseng, Sandnes, og til og med russiske Boris-Gleb. Med blikket mot horisonten sa Eliassen: ”Det er så stille og taust her”. Vi så oss rundt. Det har blitt sagt at stein, med sin treghet og tyngde, er et bilde på melankoli. For en som har sett stedet i full aktivitet, med på høyden over 1600 ansatte i alt, måtte det være en slags øvelse i melankoli å oppsøke Tippen i dag. Å skulle guide oss inn blant minnene, var for Eliassen smertefullt men på melankoliens vis samtidig tiltrekkende. Vi kom forbi de forlatte driftsbygningene og grovknuserne og en oppstilling av utrangerte hjullastere som, da luften over tid hadde seget ut av dekkene, liksom lente seg mot hverandre som gamle pensjonister. Følget i bilen satt lenge taust og stirret, så kommenterte Eliassen sindig: ”Ja, det er litt ille når det står sånn dødt. Det er sikkert. En sånn vemmelig følelse! Gammel og ny tid står der, like mye vraket”.

I ganger, sprekker, og forkastninger:
kvartsitt, sandstein, skifer, glimmergneis, glimmerskifer, metasandstein, dionittisk gneis, granittisk gneis, migmatitt, monzonitt, kvartsmonzonitt, granitt, granodionitt, grønnestein, olivinstein, fyllitt, kalkglimmerskifer, kalksillikatgneis, båndgneis, hornblendegneis, gabbro, amfibolitt.

Tippen er, med sine mange slyngende armer av gråberg å ligne en evje i en strøm. Siden gruveselskapet AS Sydvaranger ble opprettet i 1906 er 280 millioner tonn gråberg sprengt ut og skilt fra malmsteinen. Gradvis har lass på lass av denne massen blitt fraktet opp langs de ellipseformede veiene rundt bruddet til nærmest mulige tippested ute i terrenget. Skytebas Eliassen peker og forklarer: ”Man tippa seg gjennom dalen i nordenden. Men terrenget gikk innover, så dermed så gikk det ut i null. Så var det å fylle den her veien for her var det rom. Her hadde du hatt stor plass å tippe utover, hvis ikke terrenget hadde kommet i mot deg, - hvis ikke det hadde løfta seg”. Det underliggende prinsippet er hele tida ”den kortest mulige vei”, og det er forunderlig å se hvordan et så enkelt prinsipp kan være opphav til en så avansert struktur. Det er den samme følelsen man får ved å studere fraktalgeometriske figurer, hvor et grunnprinsipp og en grunnform synes å gjenta seg i det uendelige.

I tillegg til et enkelt økonomisk prinsipp, har det naturlige landskapet vært en viktig faktor i utforminga. I dag er det kun bruddstykker av landskapet under tippen igjen – og det er ikke noen enkel sak å rekonstruere hvordan det må ha sett ut en gang. Tippen er ikke som en femti meter tykk duk som er lagt over landskapet, men har snarere reagert ulikt på møtet med de naturlige formasjonene underveis i dens vekst. Noen steder kan man se hvordan den har planet ut høydeforskjeller ved for eksempel å legge seg innover i et dalsøkk. Men samtidig blir gjerne en slik tipp brukt som såle for en ny ”tipp på tipp” slik at den opprinnelige dalen blir bevart i form av en ny tipp – som om dalen var blitt veltet rundt som en båt. Hvor det før var dal, er det nå en topp og omvendt. Slik kan man kanskje danne seg et bilde av Tippen som en avstøpning av undersiden av naturen, hvor landskapets naturlige strømninger og topografi har blitt snudd opp ned og blåst opp - ut av sine proporsjoner. Denne tipp på tipp formen går igjen overalt hvor man snur seg, og har medført dannelsen av utallige terrasser av sammenslyngede og i hverandre foldede monumenter, alle med det samme klassiske ”tipp-ansiktet”: flatt på toppen, med et 60-70 prosents fall i en buet bruddflate. Det er som om hundrevis av gigantiske påskeøyaktige statuer lå nedgravd helt opp til pannebrasken. Andre ganger kan møtet med et hinder i terrenget føre til at èn modertipp spontant formerer seg i tre-fire nye ”skudd” som sendes ut i tilsynelatende tilfeldige retninger. Som om en veldig kilde av gråstein plutselig hadde åpna seg etter en uheldig sprengning og rent ut i landskapet.

Det er noe demonisk over Tippen. Som om menneskene i sitt overmot og blindet av sitt begjær etter rikdom grov og grov, og plustselig i 1997 sto ribbet igjen - omringet av de grå massene som gjennom nesten 100 år hadde vokst seg fete i landskapet rundt bruddet. Dagbruddene kunne ikke gjøres dypere, da det var blitt umulig å manøvrere de enorme truckene på den lille flaten som var igjen. Hvis gruvendriften skulle fortsette måtte det skje under jorden.

Ruin

”Ja det er en ruin”, sier vår guide Eliassen mens vi kjører på den fotballbanebrede veien ned mot driftsbygningene. Sanden og vinden har gjort leppene våre tørre og livløse. Tippen er en ruin, men ikke en slik ruin som romantikere tilber – en slik som viser menneskelige konstruksjoners storhet gjennom å stå imot naturens krefter. Det er noe ikke-romantisk over Tippen. Den kan aldri framstå som levende eller storslått. Med sine 280 millioner tonn gråberg er den for materielt og fysisk til stede til å kunne symbolisere noen store tanker. Fargeløsheten er nesten smertefull for øynene, som stillheten er for ørene. Tanker og følelser som melder seg under betraktningen av den, blir umiddelbart loddet ned av dens enorme utstrekning og fysiske tilstedeværelse. Forsøk på vanlige tilnærminger som nyansering eller klassifisering eller å lete etter interessante detaljer i landskapet, blir alle knust av det enorme magasinet av gråstein som er blitt meningsløst lagret for ettertiden. Likevel måtte det akkurat så mange stein til. For ett typisk steineksemplar i en monter ville ikke kunne vekke noe annet enn likegyldighet, mens én ganger én mil med slike typiske steiner... tvinger øynene til et ubehagelig innblikk i steinens natur.

I tråd med et klassisk ruinlandskap, finner vi steder hvor eldre tipper er i ferd med å bli grønne. Sakte men ubønnhørlig tar naturen igjen det tapte. Om noen år vil Tippen være helt overgrodd og til forveksling lik naturlige fjell. Lengst øst i Sør-Varanger, på vei til Grense Jakobselv, ligger Jarfjordfjellet. Dette urgamle canyonlandskapet med kampesteiner som ser ut som de er sluppet ned fra oven, gir en god pekepinn på hva Tippen en gang vil bli. Formlikheten vil gjøre det mulig for Tippen å gå i ett med landskapet rundt uten nevneverdig motstand.

Flere ganger under utforskningen av Tippen støtte vi på rein som tilsynelatende hadde forvillet seg inn i det golde landskapet. Tiltrukket av det vindfulle og myrfrie landskapet som holder myggen på avstand, hadde flere reinsdyrsfamilier trukket inn på området. De underjordiske gruvene som ennå blir holdt åpne ved hjelp av vannpumper har også tiltrukket seg en rik fauna. Tippen er så smått begynt å leve. Det første store dagbruddet har siden stengingen i 1997 blitt fylt opp av en 70 meter dyp innsjø. Beregninger viser at det om 10 år vil være helt fylt igjen og bli Norges dypeste innsjø. Skytebas Eliassen foreslår å sette ut steinbit.

Mygg

Finnmark generelt gir ikke mye tid til melankoli og dypsindig refleksjon. Man kan ikke stå mange sekundene og skue utover Tippen før myggen finner en. Det er ikke mulig å tenke en eneste filosofisk tankerekke til ende før man må inn og finne myggsprayen. Fordelen er at det holder en i konstant bevegelse. Når man ror seg nedover en elv på laksefiske er livet befriende myggfritt. Men når man kommer inn til bredden, nytter det ikke å sette seg ned og slappe av. Myggen driver en videre til å bygge bål i en fei, få igang kaffekjelen og pakke alt klart til multebærturen, mens den tørre røyken fra bjørkeløv enda holder dem på avstand. Slik er myggen fremfor alt noe som holder kroppen i konstant virksomhet. Sove er noe man bør gjøre minst mulig av. Melankoli er gjerne kjennetegnet ved at enhver liten ting opptrer som tegn på en gåtefull visdom, fordi det naturlige eller skapende forholdet til tingen ikke lenger er til stede. I Finnmark tar det derimot ikke lang tid før man må røske til seg denne gåtefulle tingen og bruke den som fluesmekker mot mygghordene eller den spesielt blodtørstige kleggen kalt ”blinding”.

En vandrehistorie forklarer årsaken til at akkurat Nordtippen ble så høy: Ingeniøren som planla den dro til syden etter å ha satt arbeiderne i gang med å tippe. Uvisst av hvilken grunn ble han så forhindret fra å komme tilbake som planlagt. Og dermed fortsatte tippingen i samme retning og med samme helning uten stans i månedsvis, helt til den fikk den eksepsjonelle formen og høyden den har i dag.

Tankeformer

Sigmund Freud skal i starten av sitt skrift: ”Ubehaget i Kulturen” forsøke å gi en analogi til hvordan menneskesinnet bevarer alle inntrykk som ”glemmes”, men som blir værende i samme rom som det bevisste jeg’et - side om side med de inntrykk man ”husker”. Roma som historisk ”ruinby” er en av disse sinnbildene eller tankeformene som Freud forsøker å utvinne. På samme måte som man i Roma kan finne ruiner og andre rester av tidligere tiders Roma side om side, og i tillegg ruiner av restaurerte ruiner oppå hverandre i lag på lag, foreslår Freud at et psykisk vesen med lignende lang og rik fortid kan anskueliggjøres. Men Freud gir overraskende nok opp dette ”fantasiens mønster” nesten før det er fullført, og slår fast at sjellivets eiendommeligheter aldri kan anskueliggjøres – til det er de for særegne.

Kanskje bunner problemene til Freud ut i at han i for stor grad forsøker å finne en universell tankeform. Når allmennkunnskapen om Romas historie når sin grense, vil også bildets assosiasjonsrikdom forsvinne, og bildet mister sin poetiske og praktiske pregnans. Det ligger en tilbøyelighet i den akademiske tradisjon til å vende seg mot slike kjente klassiske steder og figurer når man skal eksemplifisere sine teorier. Og dermed vender man seg også bort fra eksempler som ligger for tett på til å ha allmenn interesse. Hva så om man kom over en tankeform som man har vokst opp med, brukt og ikke minst skapt selv? Dersom Tippen skulle vise seg å være en slik tankeform, kunne det da tenkes Freuds problemer med å utvinne en tankeform kunne unngås? Tippens mange sammenslyngede armer av tipp oppå tipp ville da utgjøre en tankeform kun for Sør-Varanger og ikke noen generell måte å tenke på. Den særegne måten en tipp folder seg tilbake over seg selv når ”landskapet kommer i mot den”, blir et prinsipp for en måte å tenke og utvikle seg på, som de som har vokset opp i skyggen av Tippen tar del i. Den blir dermed sentral i ethvert forsøk på å forstå hva som beveger mennesker, samfunn og landskap i Sør-Varanger.

Et monument

Tippen nyter stor anseelse lokalt. Alle vi møtte omtalte Tippen i positive ordelag, som ”fjella våre”, ”et monument” eller lignende. Det verserte selvfølgelig en og annen historie om folk som hadde talt nedsettende om Tippen, men de ble alltid bortforklart ved at det ikke kunne være snakk om fastboende folk. For de som vokste opp under storhetstiden til AS Sydvaranger på 50-60 tallet representerer Tippen alt godt som Sydvaranger gjorde for folk på den tiden. Uten Sydvaranger er det tvilsomt om flyplassen og sykehuset noen sinne hadde blitt bygd. Kirkenes fikk dessuten tidlig en flott svømmehall. Hus og lekeplasser ble holdt i topp nymalt tilstand av sommerjobbende ungdom. Om vinteren ble opplyste skøytebaner anlagt for drømmende Sonja Henier og Hjalliser. Hver jul mottok alle husstandene en kasse duggfriske epler fra syden. Det var en fin og trygg tid. Og ingen grunn til å stille spørsmål ved det Sydvaranger ellers drev med.

En grunn til at Tippens vekst har blitt så lett akseptert kan være tidsperspektivet. Som Jostein Eliassen påpeker: ”Øyet tilpassa seg, og sinnet tilpassa seg. Om derimot hele tippen hadde blitt sluppet ned om natta så folk våkna av den....”. Likevel må øynene til Sør-Varangerfolk i så måte være særdeles tilpasningsdyktige, da ikke alle forandringene i nærmiljøet har vært like langsomme. Den ene dagen kunne man som barn leke en varm sommerdag på det som ble kalt Knuservannet – neste dag var det vekk. Tappet ut av AS Sydvaranger. Samme skjebne fikk Bjørnevannet i sin tid. Et hull ble boret fra bunnen av vannet, gjennom fjellet og ut i Langfjorden. I dag er det blitt til en vakker grønn dal i hjertet av Tippen, komplett med elv fra gruvepumpene og et og annet sovende reinsdyr. Så tiltrekkende fremsto denne paradisiske parken i dag, at ekspedisjonens fotograf på et punkt nektet å dra videre og ønsket å overnatte der. Et annet eksempel: Under separeringen av malm fra gråberg ble restslammet dumpet i havet nedenfor Strømmen bro ved Kirkenes. Over tid ble innløpet til Langfjorden nær tettet igjen av slammet. Men ingen av disse endringene lot til å affisere folk flest overhodet. Vi besøkte R. og svigerfar som var i ferd med å sluttføre byggingen av en ny hytte ved foten av Tippen. Rett utenfor hyttedøra kunne man se de siste tippene ved Kjellmannsåsen som hadde fylt igjen Jernvannet og Andevannet – kjent for sine 5 kilos ørret.

Tippen var på denne måten blitt et hellig fjell. Den ble tilbedt både i håp om å få tildelt goder og å unngå gudenes vrede. Den utgjorde et eget kretsløp hvor rikdommen som ble hentet ut av fjellets indre brakte utallige velferdsgoder til folket ved foten av Tippen. Samtidig kunne en av hennes tusen armer plutselig og uten forvarsel slå ned og endre folks omgivelser og skjebne radikalt. Hun er slik å ligne Kali, den mangearmede hindu-gudinnen som Kalkutta har sitt navn fra, med sin tvetydige liv-død symbolikk. En kommende utvidelse av Reading Finnmark tar for seg hva det kan ha betydd for folk å ha levd under slike forhold hvor kultur og natur er utsatt for momentane tilblivelser og tilintetgjørelser. Og hvordan dette kan komme til uttrykk i møtet med nye tider og nye utfordringer for landsdelen.